Jeg ble veldig berørt da jeg hørte at staten har fjernet en viktig hjelp fra de som trenger den aller mest, nemlig retten til hjelp fra bistandsadvokat når en skal søke om voldsoffererstatning. Jeg vil bruke min stemme og min historie til å si noe om hvor verdifull den hjelpen var, for hver enkelt som har blitt utsatt og for hele samfunnet.

Aller først: la meg dele mitt fugleperspektiv:

Samfunnet er et nettverk av relasjoner.

Ringvirkningene av vold i én relasjon sprer seg i hele nettverket.

Derfor angår det oss alle hva slags støtte som gis eller ikke gis til én person.

Å hjelpe den ene er en kollektiv verdi og interesse.

Jeg har opplevd den verdien selv, og de positive ringvirkningene bølger fortsatt gjennom livet mitt og alt jeg tar i, 15 år senere.

Jeg var 28 år da jeg anmeldte han som misbrukte meg da jeg var 14.

Det var skummelt.

Jeg ville egentlig ikke at det skulle bli noen rettssak, for jeg trodde ikke jeg ville klare det.

Men jeg håpet at anmeldelsen kunne fungere som en advarsel:

«Påtalemyndigheten vet hva du gjorde mot meg.»

Da jeg fikk vite at han hadde fått en datter ble det enda viktigere.

Heldigvis ble det ingen sak, fordi foreldelsesfristen hadde gått ut.

Men det var vondt å fortsatt sitte igjen med en hemmelig historie som fylte meg med skam.

Jeg var utenfor.

Men i prosessen fikk jeg vite at jeg hadde rett til å søke voldsoffererstatning, med hjelp av bistandsadvokat.

Hva?!?!

Det sendte et viktig signal til den forskremte og ensomme versjonen av Marthe som jeg var da.

Det var som at staten Norge snakket til meg som en slags forelder:

«Vi tar vare på sånne som deg.

Du er verdifull selv om du ble mishandlet i 9 måneder av ungdomstida di.

Vi skjønner at det satte spor i deg.

At du føler deg verdiløs etterpå.

Og vi er her for å bevise at du tar feil.

Se, her har du noen som kan jussen, og som er ekspert på sånne saker. Ikke tenk på pengene. Det er på huset.

Overgrepene skjedde jo her hos oss fordi vi ikke så det.»

Wow.

En mulighet til å få en slags oppreisning?

Som ikke innebærer at jeg må ha noen kontakt med han som gjorde det?

Det kunne jeg orke.

Søknadsprosessen var lang og slitsom.

I mange måneder sjonglerte jeg studier, jobb og dypdykk ned i minner som trigget alskens traumeresponser.

Plutselig kunne advokaten ringe og be om utfyllende opplysninger om episoder jeg helst ikke ville huske lenger.

Det endte med avslag, men noe viktig hadde skjedd inni meg.

De mange samtalene med bistandsadvokaten hadde prentet en ny sannhet inn i meg.

Jeg kunne se uretten jeg hadde blitt utsatt for på avstand.

Jeg så den for hva den var. Takket være at jeg nå hadde en tredjepart med autoritet som et slags vitne.

Fortellingen om at jeg var verdifull, at mine opplevelser og symptomer var gyldige, hadde begynt å bli min sannhet også.

Oppreisningen hadde begynt.

Jeg vokste innvendig, ble høyere, rettere, pustet litt friere. Og med gjenreisningen kom sinnet fordi jeg så kontrasten mellom min verdi og det misbruket jeg hadde blitt utsatt for.

Et sinne jeg skulle bruke for å verne om min integritet resten av livet.

Derfor hadde jeg mot og kraft til å klage.

Advokaten heiet på meg men advarte om at det kunne ende med en ny skuffelse.

Men den høyere, stødigere selvfølelsen inni meg hadde for mye momentum til å gi opp. Den stod opp for meg og min verdi og ville kjempe mer.

Alle disse månedene med retraumatisering måtte da være til nytte for noe???

Så vi klagde, bistandsadvokaten og jeg.

Og vi vant.

Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten støtten til å gjennomføre den prosessen med en bistandsadvokat.

Det ble starten på en helbredelsesreise hvor jeg lærte meg å finne gull i asken etter det som hadde vært så fryktelig.

Takket være det har jeg skapt meg et godt liv med nære relasjoner som er i motsatt ende av spekteret for den relasjonen jeg hadde med overgriperen.

Og nå er jeg istand til å gi tilbake.

Jeg er i stand til å være tilstede som mor, kjæreste, søster, datter, venninne, lærer og veileder.

Jeg kan støtte andre i å skape seg gode relasjoner og et trygt seksuelt samspill fordi jeg har klart å vokse på det som ellers fikk meg til å krympe.

Og fordi jeg har hatt kapasitet til å ta mer utdanning.

Alt det bunner i gjenreisningen av mitt egenverd, som begynte å vokse frem i relasjonen til hjelpeapparatet og bistandsadvokaten den gangen.

Jeg vet at det er mange som har fått den samme hjelpen som meg.

Vi trives i våre liv og skaper positive ringvirkninger fordi vi tør å skinne nå som skammen er borte.

Visst lever vi med ekkoet av det som har skjedd. Mange av oss går i terapi mange år etterpå, men det hjelper at vi har fått oppreisning.

Nå er er loven endret.

Nå har ikke lenger barn, ungdom eller voksne rett til bistandsadvokat når de skal søke om voldsoffererstatning.

Hadde jeg vært 28 og klar for å anmelde nå, hadde det ikke vært mulig å få den støtten som gav livet mitt en ny retning.

Jeg grøsser ved tanken på alle de tapte mulighetene det betyr for våre mest sårbare, deres fremtid og samfunnet de skal leve voksenlivet sitt i.

Alt jeg har erfart og lært på min egen reise og som terapeut og coach, viser det samme.

Relasjoner kan såre oss så dypt at vi mister kontakten med vår innerste kjerne,

OG vi trenger nærende relasjoner for å gjenvinne den kontakten.

Å være menneske er en relasjonell eksistens.

Alt er dialog, og vår opplevelse av å være til farges av det som blir sagt.

Vi trenger hverandre.